Kroppslig omstilling ved kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME: pasientenes erfaringer fra norsk psykomotorisk fysioterapi

Abstract

Bakgrunn: Ifølge Helsedirektoratet finnes det for øyeblikket ingen dokumentert behandling som kan kurrere kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME, men det finnes behandlinger og strategier som kan lindre ubehagelige symptomer, bidra til mestring av hverdagen og bedre funksjonsnivå og livskvalitet. Symptombildet til pasientgruppen har flere likhetstrekk med dem som oppsøker og får god hjelp av norsk psykomotorisk fysioterapi. Formål: Målet i denne studien var å få økt innsikt i førstepersonserfaringene til pasienter med CFS/ME relatert til kroppslig omstilling ved norsk psykomotorisk fysioterapi. Metode: Et kvalitativt forskningsdesign med et fenomenologisk og hermeneutisk perspektiv ble valgt. Data ble samlet inn igjennom individuelle semistrukturerte dybdeintervju. Tre informanter i alderen 28-55 år deltok. Intervjuene ble transkribert og systematiske tekstkondensering ble brukt som analysemetode. Resultat: Fire overlappende tema ble identifisert: «Gradvis kjenner jeg kroppen min på en ny måte», «Fra manglende aksept til bedre aksept av situasjonen», «Fra et angstfylt forhold til økt tillit til egen kropp», og «Balanse i kroppen, balanse i livet». Konklusjon: Resultatene viser at behandlingen bidro til å gi informantene gode og mer nyanserte kroppsopplevelser. Økt kontakt med kroppen var avgjørende for at de lærte å sanse kroppen som mer enn bare vond og sliten. Studien peker på betydningen av terapeutens aksept og toleranse for at informantene kunne begynne å anerkjenne seg selv. Samtalene om kroppslige forhold og erfaringer sammen med den kroppslige behandlingen, så ut til å hjelpe informantene til økt forståelse for sammenhengene og bedre aksept for situasjonen. Med økt forståelse for kroppen trengte ikke informantene lengre å være redde for hva som var galt med dem. Behovet for et emosjonelt og sosialt forsvar ble gradvis redusert, og den kroppslige beredskapen kunne begynne å avta. Gradvis erfarte informantene mer overskudd til å være oppreist og deltakende, og fikk bedre funksjon på forskjellige måter.