Tildekking av hår praktikker på operasjonsavdelinger: Et praxeologisk perspektiv

Abstract

Denne masteroppgaven startet med en undring over at jeg i praksis har observert sykepleiere som ikke har tildekket alt hår med en operasjons hette på operasjonsavdelinger. På operasjonssykepleiestudiet lærer vi at alt hår skal tildekkes. Forskning viser at det ikke finnes vitenskapelig evidens for at det å dekke inn håret har direkte reduserende effekt på postoperative sårinfeksjoner. Min antagelse er derfor at sykepleierutdanningers posisjonering om tildekking av hår på operasjonsavdelinger, ikke er vitenskapelige funderte praktikker, men er praktikker som er basert på en praktisk sans. Denne antagelsen har jeg undersøkt ved hjelp av den franske sosiologen Pierre Bourdieus (1930-2002) teori om praktisk sans og hans praxeologiske analysestrategi. Formålet med studien er å forklare hvordan sykepleiefaget har posisjonert seg i forhold til tildekking av hår. Analysene av sykepleiefagets posisjoneringer er basert på en registrantanalyse av norske lærebøker i sykepleier og operasjonssykepleie, fra den første kom ut i 1877 og frem til den siste nåværende operasjonssykepleier boken kom ut i 2018. Konstruksjonen av feltet og de sosiale rommet er i hovedsak basert på historiske studier om sykepleie, historiske studier om det norske helsevesenet og historien om Norge. Analysene viser at det i lærebøkene fra 1877-1914 ikke ble argumentert for tildekking av hår ved operasjoner. Noe som kan ha sammenheng med den miasmatiske hygiene forståelsen, samt at sykepleiere agerte i feltet med små hodeplagg, bandt opp håret og at operasjoner ikke var særlig utbredt på denne tiden. Fra 1921 har det vært argumentert for at alt hår skal tildekkes. Rundt 1921 tok operasjonsstuene form, antallet operasjoner økte, antibiotika var ikke tilgjengelig og landet var preget av spanskesyken og tuberkulosen som hadde tatt livet av mange. Tiltakene for å hindre smitte var sosial- hygieniske, som tildekking av håret ved kirurgiske inngrep. På midten av 1900- tallet blir antibiotika tilgjengelig, men det endrer ikke tildekking av hår praktikken i lærebøker i sykepleie. Det at praktikkene ikke endres når antibiotika blir tilgjengelig, og når det ikke foreligger forskning som viser at tildekking av hår har effekt på å forebygge postoperative sårinfeksjoner, kan ha sammenheng med lærebokforfatternes opparbeidet praktiske sans i feltet. Lærebokforfatterne fungerer som doxa bærere for faget. At enkelte ansatte på operasjonsavdelinger ikke dekker til alt håret, representerer heterodoxe praktikker. Disse heterodoxe praktikkene er høyst sannsynlig basert på deres praktiske sans.