Operasjonssykepleieres refleksjoner rundt oppdekking av kirurgiske instrumenter på instrumentbordene

Abstract

Bakgrunn: I vårt virke som operasjonssykepleierstudenter og senere operasjonssykepleiere har vi observert ulike rutiner når det gjelder dekking av assistanse- og instrumentbordene på de forskjellige avdelingene. Som studenter observerte vi at oppdekkingen kunne variere fra dag til dag avhengig av hvilken operasjonssykepleier du gikk med. Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke hva operasjonssykepleiere legger til grunn for de valg de tar når de dekker opp instrumentbordene. Vi ønsket å få frem og kaste lys på viktige momenter som kan danne grunnlag for refleksjon rundt praksis. Metode: Studien har et kvalitativt design med fokusgruppeintervju som metode for datainnsamling. Deltakerne i studien består av 8 operasjonssykepleiere med mellom 2-31 år erfaring fra relevant praksis. Analysemetoden vi benyttet var systematisk tekstkondensering (STC). Funn: Hovedfunnene våre er at den enkelte operasjonssykepleiers erfaringsgrunnlag påvirker hvordan instrumentbordene dekkes opp. Operasjonssykepleierne som deltok i studien, bruker kunnskaper fra ulike kilder for å dekke et instrumentbord. I tillegg bruker de kunnskap om hva som skal til for å få flyt i operasjonen, hva som gir handlingsberedskap, kontroll og orden. Operasjonssykepleierne kan ved å lese bordet sitt, se gangen i inngrepet. Standardiserte rister og prosedyrer for oppdekking betraktes som en fordel i noen situasjoner. Konklusjon: Operasjonssykepleierne baserer valgene sine, når de dekker instrumentbordene, på erfaringer de har gjort seg gjennom praktisk yrkesutøvelse, og bruker kunnskap fra en rekke ulike kilder for å få en gunstig funksjonalitet. Studien viser at operasjonssykepleiere diskuterer hvorvidt det ville ha vært en fordel med overordnete standardiserte fagprosedyrer for oppdekking. Men, det kan se ut som at denne type prosedyrer må være interne og ikke nasjonale.