Samarbeid i prehospital tjenestekjede: En studie om hvordan AMK-operatører og legevaktsleger arbeider sammen for å gjøre raske og treffsikre prioriteringer av pasienter

Abstract

Tema for denne studien er samarbeid i prehospital tjenestekjede. Aktørene som studeres er legevaktleger og AMK-operatører som tilhører ulike profesjoner, arbeider i ulike organisasjoner, og er plassert på ulike nivå i helsetjenesten. Disse rammebetingelsene gjør det rimelig å forvente at raske og treffsikre prioriteringer av pasienter kan være utfordrende. At kommunikasjonen mellom dem er begrenset til digital og telefonisk kontakt, kan forventes å øke sjansene ytterligere for at misforståelser eller uenigheter vil oppstå. Funn i studien tyder på at kompleksiteten i samarbeidet i praksis reduseres og oppleves som håndterlig av AMK operatører og legevaktleger, fordi de gjennomgående har god systemforståelse og høy grad av tillit til hverandres kompetanse. Spesielt trekkes erfaring fram som avgjørende for hvordan kommunikasjonen mellom dem fungerer. At alle AMK-operatører har lang erfaring og at de bruker en utprøvd medisinsk indeks som et standardisert hjelpeverktøy i prioritering av pasienter, trekkes fram som grunnlaget for legenes tillit til deres vurderinger og beslutninger. AMK-operatørene løfter fram skjønn basert på medisinsk kompetanse som grunnlag for deres tillit til legevaktlegenes vurderinger, og det er de erfarne legevaktlegene som er de foretrukne samarbeidspartnerne. Samtidig ser samarbeidet ut til å ha ulik betydning for AMK-operatørene og legevaktlegene. Mens legevaktleger mener å se at samarbeidet er viktigst ved akutte hendelser, er det AMK-operatørenes erfaring at samarbeidet er av størst betydning når de mottar henvendelser der hastegraden er usikker. Det legevaktlegene sier tyder på at de har integrert usikkerhet i sin profesjonelle identitet, mens AMK-operatørenes i større grad søker å eliminere tvil ved å «over-triagere» usikre henvendelser. AMK-operatørene legger vekt på det systemiske ansvaret de har for å prioritere pasienter, mens legevaktlegene løfter fram det individuelle ansvaret de har i lege-pasient forholdet. Både legevaktleger og AMK-operatører rår over spesialisert kompetanse som kan brukes som makt-ressurser for å få gjennomslag for sine synspunkt dersom uenigheter oppstår, men funn i studien tyder på at samarbeidet mellom dem i liten grad preges av bevisst bruk av makt, og at uenigheter og misforståelser løses gjennom dialog og avklaringer underveis og etter hendelser. Fordi erfaring trekkes fram som avgjørende for hvordan kommunikasjonen mellom AMK-operatører og av legevaktleger fungerer, og grad av erfaring er varierende blant legevaktleger, foreslås noen tiltak som kan prøves ut for å gi mindre erfarne legevaktleger mer øvelse i samarbeid i prehospital tjenestekjede. Ansikt-til ansikt kontakt er også av betydning for samarbeid som går på tvers av profesjoner og organisasjoner, og dette foreslås styrket ved å etablere flere faglige og sosiale møtepunkt der iii AMK-operatører og legevaktleger treffer hverandre fysisk, slik at deres digitale og telefoniske kommunikasjon suppleres med kommunikasjon som ikke er underlagt slike begrensinger.