Innovasjon som samskaping: En kvalitativ studie av begrepsbruk og organisatorisk tilrettelegging i Bergen, Fjell og Os kommune

Abstract

I denne oppgaven undersøker vi hvordan samskaping – som en ny måte å involvere sivilsamfunnet og markedsaktører i utviklingen av offentlig velferd – forstås i norske kommuner. Begrepet har fått økt oppmerksomhet i offentlig debatt, politikk og styringsdokumenter de siste årene som en løsning på velferdsutfordringene. Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvordan norske kommuner har tatt til seg begrepet, og i hvilken grad samskaping er implementert som en del av kommuneorganisasjonen. I den forbindelse bygger oppgaven på 14 dybdeintervjuer fra tre kommuner i Hordaland: Bergen, Fjell og Os kommune. Våre funn tyder på at samskaping som begrep er mindre kjent og benyttet i kommunene. Det refereres til andre samarbeidsforhold og terminologier som utelukkes fra begrepets definisjon. Likevel er det identifisert flere prosjekter og samarbeidsrelasjoner som kan defineres som samskaping. Samtidig pekes det på variasjoner med hensyn til type samarbeid og hvorvidt samskaping er blitt organisatorisk tilrettelagt i kommunene. Studien viser videre til at samskapingsrelasjonene kan knyttes opp til historiske tradisjoner for tverrsektorielt samarbeid, og at det dermed ikke er begrepet i seg selv som endrer hvordan man samarbeider i kommuner. I den sammenheng kan det tyde på at samskaping ikke er radikalt forskjellig fra tidligere og dermed er samskaping forstått som en inkrementell innovasjon i kommunal sektor.