Etterlattes erfaring med intensivdagbok når pasienten dør

Abstract

Bakgrunn: Akutt og kritisk sykdom som krever innleggelse på en intensivavdeling, er en stor belastning både for pasienten og de pårørende. Intensivpasienter kan ha mangelfulle minner fra tiden på intensivavdelingen, og sykepleiere har derfor skrevet dagbøker til dem. Når pasienten dør på en intensivavdeling, får de etterlatte tilbud om å få dagboken. Hittil er det lite kunnskap om etterlattes erfaringer med å motta dagbok.

Hensikt: Å få mer kunnskap om etterlattes erfaringer med å motta intensivdagbok etter at pasienten er død.

Metode: Studien har en kvalitativ tilnærming som er fenomenologisk. Etterlatte ble invitert fra tre ulike intensivavdelinger ved et norsk universitetssykehus. Vi gjennomførte dybdeintervju med fem etterlatte 6–18 måneder etter at pasienten var død. I tillegg inkluderte vi en skriftlig e-post fra en deltaker. Intervjuene ble tatt opp på lydl og transkribert ordrett. Vi utførte analysen ved hjelp av Giorgis deskriptive fenomenologiske metode.

Resultater: Alle de etterlatte i studien var rammet av sorg. Dagboken var etterlengtet og ble brukt til trøst og støtte. Det å motta dagboken frembrakte også sterke følelser, men ingen ville likevel ha vært den foruten. Enkelte skulle ønske at dagboken hadde blitt utlevert tidligere. Bildene opplevdes som sterke og verdifulle. Når de etterlatte leste i dagboken, ble sykepleiernes omsorg for deres kjære tydelig, noe som betød mye for dem. Dagboken bidro til å strukturere en kaotisk tid og gjorde det mulig å ventilere følelser.

Konklusjon: Når pasienten dør på en intensivavdeling, kan intensivdagbøker støtte etterlatte i sorgprosessen.