Spenningsfeltet mellom standardisering, variasjon og prioritering i norske sykehjem

Abstract

Etablering av tjenestestandarder har til hensikt å regulere, endre og forbedre fagutøveres arbeid, noe som skal føre til at tjenestene får jevnere og bedre kvalitet. Standarder i den norske helse- og omsorgssektoren er også tenkt å bidra til mer samstemte krav og forventninger til tjenestene. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykehjem i norge arbeider med «kvalitet» og om og i så fall hvordan dette påvirker praksiser på tvers av kommuner, sykehjem og avdelinger.

Datainnsamlingen er gjennomført i 2016 ved bruk av et spørreskjema, individuelle intervju og fokusgruppeintervjuer samt observasjoner i fem norske sykehjem.

Vi har funnet stor variasjon i praksis og rutiner knyttet til «kvalitetsarbeid», til tross for gjentatte innsatser fra myndighetene i å standardisere praksis i tjenestene. Resultatene viser variasjoner både på tvers av og innen sykehjemmene. disse variasjonene viser til det vi oppfatter som et komplisert og varig spenningsforhold mellom standardisering, lokal autonomi og kultur og lokalt innovasjonsarbeid. Vi argumenterer for at standardisering av «beste praksis» er vanskelig forenelig med flere forhold, blant annet med; a) myndighetenes ønske om stadig innovasjon i tjenestene, samt at tjenestene skal være individuelt tilpasset, og b) kommunenes grunnleggende autonomi, lokal arbeidskultur ved sykehjemmene knyttet til denne autonomien og lokale prioriteringer.

Service standards involve, amongst other things, an institutional aim of regulation, often through descriptions of «best practice». The aim of the introduction of service standards is to improve the overall quality of the services. The use of standards in the Norwegian healthcare sector, the empirical theme of this article, is, ultimately, a means to equate or level the expectations of the various services. The aim of this study is to explore how Norwegian nursing homes work with «quality» and if, or in what ways, this work has led to more unified practices within and across nursing homes.

This study draws on empirical material from 2016, collected through a quantitative survey, and qualitative interviews and observations from five nursing homes in Norwegian municipalities.

We found significant variation in practice and routines despite repeated efforts by the authorities to standardize practices in the services. The results show that most variables vary considerably across and within the included nursing homes. The described variation is discussed in relation to what is understood as a complex and perpetual tension between standardization, local/municipal autonomy, «workplace cultures» and the growing demand for innovative services. We argue that standardization of 'best practice' can be difficult to reconcile with (a) the desire for innovative and individually adjusted services, and (b) the fundamental municipal autonomy prevalent in Norway, and the local «workplace cultures» this autonomy is connected to.