| dc.description.abstract | En gjennomgang av norsk litteratur som omhandler håndlag i sykepleien, og samtaler om håndlaget med sykepleiere, viser at begrepet håndlag er noe uavklart, og at vi tenker noe ulikt om hva et godt håndlag er. Denne studien har som mål å redegjøre for hva et godt håndlag i sykepleien er. Jeg har benyttet meg av en kvalitativ forskningsmetode. De empiriske funnene blir diskutert med filosofer som Aristoteles, Martinsen, Molander og sett i lys av fenomenologisk tenkning. Et håndlag befinner seg i det praktiske og er alltid handlende. Håndlaget viser seg når noen gjør noe med noen eller noe. Et godt håndlag er opprinnelig knyttet til å tilvirke eller skape noe, men har senere fått en utvidet betydning, til også å dreie seg om å ha et godt lag med det levende. ”Håndverkerne” i denne studien, to snekkere, en kunstner, en kirurg og fem operasjonssykepleiere reflekterte rundt de samme temaene når de beskrev sitt håndlag når de tilvirket eller gjorde noe konkret. De hevder at kunnskap, erfaringer, holdninger og ”motorikk” er forutsetninger som er førende for håndlaget i et fag. De viser gjennom sine beskrivelser at håndlaget blir til i møte med oppgaven. Håndverkeren er den som forener materiale, form og mål. Håndlaget kan derfor sees som måten håndverkeren forener bestanddelene i oppgaven, der oppgavens iboenheter sammen med håndverkeren er ”skyldig” i både hvordan prosessen blir utført og resultatet. Operasjonssykepleierne utvidet begrepet håndlag, til også å dreie seg om hvordan de samhandler med pasientene. En kan si at i operasjonssykepleien dreier håndlaget seg både om tilvirking og samhandling i aristotelisk forstand. I de konkrete situasjonene brukte de sitt håndlag for først å skape en god stemning for så å utføre konkrete handlinger. | |
