Samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten : hva er årsakene til at det kommunale ØHD-tilbudet ikke benyttes i tråd med intensjonen til Samhandlingsreformen?

Abstract

Målet med Samhandlingsreformen er å sikre en bærekraftig helsetjeneste med god kvalitet. Et av tiltakene innebærer at kommunen skal etablere kommunalt øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud (ØHD), og intensjonen til ØHD er å bidra til å redusere antall øyeblikkelig hjelp innleggelser til sykehus ved å overføre ansvar fra spesialisthelsetjenesten til kommunen. I denne studien vil jeg se på hvilke faktorer som påvirker samhandlingen og samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten når det det gjelder akutt innleggelse i sykehus kontra bruken av ØHD. Dette på bakgrunn av en rapport som Riksrevisjonen publiserte i januar 2016, som viste at ØHD-tilbudet ikke benyttes på en måte og i et omfang som er i tråd med intensjonen til Samhandlingsreformen. Studiens design er beskrivende og fortolkende og det er brukt kvalitativ metode med dybdeintervju av fire kommuneleger og to medisinske leger i spesialisering ved et sykehus. Data er analysert i en kombinert tema- og personsentrert analyse. Studien viser at legene ikke følger retningslinjene for akutt innleggelse i sykehus, men handler ut fra egne vurderinger og skjønn. Det er stor uenighet om eksklusjons- og inklusjonskriteriene for innleggelse i ØHD mellom kommunelegene og lis-legene, også kommunelegene seg imellom er uenige om kriteriene. I studiet kom det fram at det var hemmende for samarbeidet og bruken av ØHD at det manglet incentiver for å bruke dette tilbudet. Organiseringen av legevakt og ØHD, og om det var en eller to leger på vakt påvirket også samarbeidet og bruken av ØHD. Lis-legene mente det var mange unødvendige innleggelser i sykehus og at det kunne skyldes ansvarsfraskrivelse hos kommunelegen. Andre årsaker som kunne påvirke samarbeidet var høyt arbeidspress og mangel på tid, noe som kunne føre til manglende- og dårlige innleggelsesskriv. Kommunelegene forteller at de føler på mye ansvar, og redselen for å gjøre feil fører til at de henviser flere pasienter til sykehuset enn nødvendig og dette førte til dårlig samarbeidsklima mellom lis-legene og kommunelegene.