Hvordan samarbeider hjemmesykepleien og pårørende, til beste for personer med demens som bor hjemme?: En kvalitativ studie om samarbeidet mellom primærkontakt og pårørende til personer med demens i hjemmesykepleien - i perspektiv av governance med nettverk som styringsmekanisme og bemyndigelse av den pårørende

Abstract

Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i at det økende antallet personer med demens utgjør en utfordring for hjemmesykepleien og de rammedes familier. Forskning viser at det er komplekst å utvikle gode tiltak for pårørende. Nasjonale myndigheter har via stortingsmeldinger i lengre tid uttrykt intensjoner om at pårørende må inkluderes mer inn i omsorgstjenestene. Ifølge forskning ser det likevel ut til å være en utfordring å realisere på mikronivå mellom primærkontakt og pårørende. Målet med masteroppgaven er å beskrive samarbeidet mellom hjemmesykepleien og pårørende til personer med demens. For å samle data ble det anvendt intervju av 7 pårørende, og ett fokusgruppeintervju med 5 ansatte fra samme hjemmesykepleiedistrikt. Analysemetoden systematisk tekstkondensering (STC) er anvendt. Funnene viser at pårørende samarbeider mye i telefonen, i «dørstokken», og i en beskjedbok som ligger hjemme hos pasienten. I telefonen kan det se ut til at begge parter savner bedre tilgjengelighet. «Dørstokken» representerer hjelperne som kommer til pasienten på oppdrag for å hjelpe. I dette møtet fremstår en gruppe ansatte som travle og uerfarne, mens en annen gruppe fremstår som erfarne og «med langsomt hastverk». De travle kan se ut til å hemme dialog og samarbeid, mens de erfarne fremmer dialog. Beskjedboken er forbundet med uavklart formål. Det kan føre til at ulike ansatte vektlegger forskjellig innhold i samme beskjedbok. Det kan skape utrygghet og uforutsigbarhet for pårørende dersom de har en forventning om hva som skal skrives i beskjedboken. Kunnskapen kan anvendes for å utvikle samarbeidet med pårørende.