| dc.description.abstract | Bakgrunn: Man kan si at døden er i stor grad institusjonalisert i Norge. Kun 14,5 % døde i sitt eget hjem i 2012. Etter innføringen av Samhandlingsreformen i 2012 har kommunale og statlige helseinstanser en plikt til å samarbeide, slik at pasientene skal få hjelp nærmest mulig hjemmet eller i hjemmet. Som sykepleier i hjemmetjenesten vil man nå møte dårligere pasienter og pasienter i palliativ fase. Godt samarbeid og organisering vil være avgjørende for om de føler seg godt nok ivaretatt hjemme, slik at hjemmedød føles mulig. Livskvalitet, håp og trygghet vil være sentralt for pasient og pårørende den siste tiden.
Problemstilling: Hvordan kan hjemmetjenesten legge til rette for palliative pasienters ønske om å tilbringe siste del av livet i eget hjem?
Hensikt: Hensikten med oppgaven er å belyse hvilke faktorer som er viktige for at den palliative pasienten og deres pårørende skal føle seg ivaretatt, og hvordan sykepleier i hjemmetjenesten kan legge til rette slik at livets slutt kan tilbringes i pasientens eget hjem.
Metode: Den metoden som er benyttet er litteraturstudie hvor faglitteratur, forskningsartikler og teorier blir brukt for å besvare min problemstilling.
Funn: Forutsigbarhet og gode relasjoner mellom sykepleier, pasient og pårørende står sentralt. At pasienten er tilknyttet et palliativt team har vist seg å øke livskvaliteten, og minsket isolasjonsfølelsen hos dem som bor alene. Det å ha noen å prate med om døden, å kunne forberede seg på den, samt å være godt smertelindret vil ha mye å si for pasientens livskvalitet i livets sluttfase.
Oppsummering: Om den palliative pasienten ønsker å tilbringe sin siste del av livet, og helst å få dø i sitt eget hjem, kreves det innsats på tvers av kommune og stat. Som sykepleier i hjemmetjenesten må man være trygg i sin utførelse av de medisin- tekniske oppgavene, samt å kunne kjenne sine egne begrensninger. Dette vil være sentralt for at pasient og pårørende skal vurdere hjemmedød. | nb_NO |
