Møtet mellom innvandrere med diabetes og helsepersonell sett i lys av kultur og empowerment.

Abstract

I løpet av min praksisperiode i hjemmetjenesten hadde jeg ansvar for en kvinne med diabetes med ikke-vestlig bakgrunn. I møtet med henne kjente jeg på stor usikkerhet og jeg ønsket å se nærmere på møtet mellom pasienter med ikke-vestlig bakgrunn og helsepersonell. Til dette har jeg brukt et litteraturstudium og 4 artikler blir presentert. Diabetesbehandling krever at pasienten tar ansvar for egen helse. Forskning har vist at noen innvandrergrupper har mindre evne enn andre til å drive egenomsorg. Årsakene til dette er sammensatte, men de viktigste er begrenset kunnskap innen diabetes sammen med kulturelle omstendigheter og holdninger. For å øke innvandreres medvirkning når det gjelder helsespørsmål er det vist at empowermentgrupper lykkes i større grad enn individuell veiledning. Helsepersonell som ønsker å styrke pasientens ressurser og samtidig tar hensyn til personens bakgrunn vil få bedre resultat enn den som er lite opptatt av kultur. En bør bruke kultur som en ressurs og ikke som en hindring, ved å bruke kulturell omsorg oppnår man dette. Det er viktig for helsepersonell å arbeide med å heve sin kulturelle kompetanse for bedre å forstå andres kulturer