| dc.description.abstract | Bakgrunn: En av retningslinjene for å skrive denne oppgaven var at temaet var knyttet opp til en praksisperiode i min sykepleieutdanning. Av denne grunn tok jeg utgangspunkt i min sykehjemspraksis hvor jeg var utplassert på en aldersdement skjermet avdeling. Forekomsten av demens øker med stigende alder. Av alle mennesker som får demens utgjør 60 % Alzheimer sykdom (Brækhus et al, 2005). Sykdommen fører til svikt i psykologiske prosesser som f. eks kommunikasjon (Engedal & Haugen, 2005).
Hensikt: I oppgaven drøftes kommunikasjonens betydning i arbeid med pasienter med langtkommen Alzheimer, samt hvilke kommunikasjonsmessige krav som stilles til sykepleiere i praksis. Min hensikt med å skrive denne oppgaven var at jeg ønsket at den skulle være nyttig seg for sykepleiere i praksis.
Metode: Denne er oppgaven er inspirert av et litteraturstudie. For å få drøftet og belyst problemstillingen ble det i oppgaven anvendt data og funn fra vitenskapelige forskningsartikler, faglitteratur, samt personlig erfaring. I søk etter vitenskapelige forskningsartikler ble det søkt på følgende helsefaglige artikkelbaser: Svemed+, Vård i Norden og ProQuest.
Resultat: Kommunikasjon er av betydning i sykepleie ettersom vanskeliggjort kommunikasjon blir beskrevet som en av de største påkjenningene ved Alzheimer sykdom. Funn fra vitenskapelige artikler viser også at man gjennom kommunikasjon kan avdekke subjektivt ubehag hos pasientene. Kommunikasjon er en faglig utfordring for sykepleiere som stiller ulike krav som ferdigheter og kunnskap, etikk, empati og målorientering. Man kan bli dyktige i kommunikasjon til pasienter med langtkommen Alzheimer, men det er en livslang prosess som er av betydning hos både for sykepleier og hos pasienten. | en_US |
