| dc.description.abstract | Mor og barn utvikler et forhold allerede i svangerskapet, et forhold som utvikler seg ettersom
ukene går. Dette forholdet vil ved en normal fødsel bli erstattet med at tilknytningsprosessen
settes i gang idet barnet blir lagt opp til moren, noe som både moren og barnet har nytte av
fysisk og psykologisk.
Ved en prematur fødsel er forholdet som moren og barnet har seg i mellom gjerne
underutviklet. I tillegg vil også tilknytningsprosessens setting bli forstyrret, da moren ikke får
barnet opp til seg. I stedet overflyttes barnet til nyfødtavdelingen og blir ofte også lagt i
kuvøse og koblet til forskjellige apparater for å overleve. Foreldrene beskriver at situasjonen
preges av at en har en usikkerhet og engstelse hengende tungt over seg og at en ofte vegrer
seg for å ta initiativ til å knytte seg i frykt for at det ikke kommer til å gå bra med barnet.
Hensikten med denne litteraturstudien var å finne ut hvordan sykepleier kan fremme
tilknytningsprosessen mellom det premature barnet og foreldrene. Ut av dette har jeg kommet
frem til at kommunikasjon er en veldig viktig faktor i denne sammenhengen. Om vi har
kommunikasjon som en stamme kan vi videre dra ut grener som informasjon, undervisning og
veiledning og støtte. Samlet kan dette blant annet føre til bedre innsikt i situasjonen, bidra til å
redusere fortvilelse, håpløshet, engstelse og bekymring og ikke minst motivere til nærkontakt | en |
