Lik oppvekst men ulik skjebne?

Abstract

Det har i denne bacheloroppgåva blitt undersøkt rundt fenomenet resiliens og kvifor eller korleis nokon utviklar dette/har denne «beskyttelsen». Dette utifrå problemstillinga: «Kvifor klarar nokon barn seg betre enn andre, trass oppvekstforhold med stor risiko?» Det blir innleia med omgrepsavklaring gjennom definisjonar og vidare gjennom beskriving av korleis resiliens fungerer, basert på litteraturen til kjente forskarar og teoretikarar innan dette tema. Ei kort beskriving av historia tilknytt resiliens- utviklinga/forskinga blir også gitt. Under drøftinga av problemstillinga blir det nytta både kjente modellar for å definere/forklare resiliens, samt gitt fleire dømer både frå litteraturen, frå praksisen min i barneverntenesta og frå eigne opplevingar i skule og daglegliv. Avslutninga blir samanfatta av dette; Etter ei analyse av fleire bakanforliggande årsaker til at nokon utviklar resiliens, konkluderast det med at ein ikkje enkelt kan identifisere korleis og kvifor dette skjer. Det avheng av mange variablar, og samspelet mellom disse dannar eit komplekst bilete. Likevel trekkast slutninga om at ingen er immune mot påkjenningar. Til trass for resiliens, kan alle ta skade av påkjenningar, dersom dei er talrike nok, store nok og finn stad over lang nok tid.