Sosialklient i liten kommune, mest på godt?

Abstract

Artikkelen baserer seg på intervju med sosialklientar i små kommunar om kva som er god hjelp og korleis det er å møta sosialarbeidaren på fritida. Frå klienten sitt perspektiv er «møtet» noko som skjer både før møtet fi nn stad, i møtet på sosialkontoret og i møtet med sosialarbeidaren på fritida. Ei slik kontekstuell og utvida forståing av møtet syner at sosialklientar i små kommunar skammar seg over å vera hjelpetrengande. Kvinnelege klientar tillegg møtet med sosialarbeidarane på fritida vekt, men desse opplevingane er ikkje tema i dei «profesjonelle» møta dei har med sosialarbeidarane. Skamma vert mindre i møtet med det klientane opplever som personlege kompetente sosialarbeidarar. Her tematiserer sosialarbeidarane asymmetrien, samstundes som klienten sine meistringsmåtar og synspunkt vert lagt vekt på.