Strategier for implementering av simuleringsbasert trening innen anestesi: En kvalitativ og eksplorerende studie

Abstract

Bakgrunn: Simuleringsbasert trening har vært anvendt av helsepersonell siden 1990-tallet. Studier har vist at metoden forbedrer både tekniske og ikke-tekniske ferdigheter, noe som øker pasientsikkerheten. Nasjonale føringer pålegger helseforetakene å simulere, og regionale enheter for simulering (RegSim) koordinerer denne aktiviteten. Implementering av simuleringsbasert trening er tid- og ressurskrevende, og ulike barrierer forhindrer innføringen. Tidligere studier har identifisert flere barrierer, inkludert manglende tid, høye kostnader, lav støtte fra ledelsen og økende krav til resultatmåling av tjenestene, for å nevne noen. Det foreligger lite forskning på hvilke implementeringsstrategier som kan fremme simuleringsbasert trening innen anestesi i en anestesiavdeling. Hensikt: Å få innsikt i hvilke faktorer som kan fremme implementering av simuleringsbasert trening innen anestesi, og hvordan praksisen kan etableres innenfor helseforetakenes mål- og resultatbaserte styringsform. Metode: Kvalitativ tilnærming med et eksplorerende design, forankret i et sosialkonstruksjonistisk kunnskapssyn. Datamaterialet består av fem semistrukturerte individuelle dybdeintervju og åtte dokumenter av typen møtereferat og resultatrapporter. Kildene er innsamlet ved et universitetssykehus i Norge. Programvaren NVivo er benyttet, og dataene er analysert ved bruk av Tjoras stegvisdeduktiv induktiv metode (SDI). Resultater: Analyse av dataene resulterte i to hovedtemaer med fem tilhørende kategorier: 1) bestillingsanmodning til ledelsen, med tre kategorier: ressurstildeling, dokumentering og ressursallokering; 2) tjenestelevering, med to kategorier: evaluering og rapportering. Konklusjon: Studien viser at ressurstildeling som frigjør tid, engasjement fra nøkkelpersoner i strategiske roller og praksisens tilpasning til økonomiske styringsformer, kan være essensielt for implementering av simuleringsbasert trening innen anestesi. Kontinuerlig evaluering og rapportering om effekter og læringsutbytter, kan styrke praksisens legitimitet og ressursstøtte.