Personer med utviklingshemming med behov for hjelp fra akuttpsykiatrisk tjeneste: Ansatte i bofellesskap sine erfaringer

Abstract

Bakgrunn: Psykiske lidelser blant personer med utviklingshemming er et ganske nytt felt. Det er mange utfordringer ved diagnostisering av denne pasientgruppen, og man har lite kunnskap om miljøbehandling og om erfaringer ved innleggelser i psykisk helsevern. Ved behov for akutte innleggelser skal det benyttes ordinære akuttposter uavhengig av grad av utviklingshemming. Formålet med denne studien er å skaffe ny kunnskap om akuttinnleggelser i psykisk helsevern for pasienter med utviklingshemming. For å få innsikt i dette ble det undersøkt hvordan følgepersonell til pasienter med utviklingshemming opplevde innleggelser på akuttpsykiatriske avdelinger fra behovet for innleggelsen ble aktualisert til pasienten ble innlagt på en akuttpost. Metode: Det ble gjennomført fire individuelle semistrukturerte kvalitative intervju. Informantene er ansatte i bofellesskap som har erfaringer som følgepersonale for personer med utviklingshemming under innleggelse på en akuttpsykiatrisk avdeling. I analysen ble det brukt systematisk tekstkondensering som beskrevet av Kirsti Malterud (2018). Resultat: Fra intervjuene fremkom det tre tema: «behov for faglig hjelp», «ubeskyttede reiser» og «innkapslet i et tomrom». Alle informantene hadde opplevd tiden i forkant av innleggelsen som veldig krevende. De hadde stort behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten, men opplevde at de ble avvist frem til det ble så alvorlig at det var nødvendig med akutt innleggelse. Å måtte dra via legevakt for å få henvisning ble beskrevet som en krevende og stigmatiserende situasjon. Resultatene indikerte at følgepersonell til personer med lettere utviklingshemming opplevde situasjonen som noe bedre til forskjell fra følgepersonell for pasienter med mer alvorlig grad av utviklingshemming. Prosjektet belyser at det er et behov for økt kunnskap både i bofellesskap, hos fastleger og på akuttpsykiatriske avdelinger på hvordan best mulig gi god støtte og helsehjelp til følgepersonell og pasienter med utviklingshemming. Mer kunnskap og mer realistiske forventninger kan bidra til økt mestringstro, som igjen kan gi pasienten en økt trygghetsfølelse.