Barrierer og behov for helhetlig overvannshåndtering i små kommuner i Vestland

Abstract

Det forventes hyppigere og kraftigere nedbørshendelser som setter krav til eksisterende løsninger og infrastruktur for overvann. Kommunen har et særskilt ansvar for forsvarlig overvannshåndtering lokalt, og det er nasjonale forventninger om at håndteringen også skal gi nyttefordeler utover klimarisikohåndtering. Eksisterende litteratur har imidlertid avdekket mangler ved kommunenes overvannshåndtering, og at kommunene synes overvann er et utfordrende tema tross høy prioritet. Små kommuner har ofte større utfordringer med å prioritere klimatilpasningstiltak enn større kommuner, blant annet som følge av et begrenset handlingsrom. Mangelfull overvannshåndtering kan medføre store materielle skader eller miljøforurensning av vannforekomster nedstrøms, og i beste fall være i strid med nasjonale forventninger og idealet om en helhetlig overvannshåndtering.

Målet med denne studien er å få praktisk innsikt i hvordan små kommuner arbeider med overvannshåndtering i kartlegging, planlegging og drift av overvannsløsninger, og hvilke barrierer som eventuelt begrenser arbeidet. Dette gir videre grunnlaget for å diskutere mulighetene og begrensningene under dagens rammevilkår for kommunal overvannshåndtering.

Studien er avgrenset til Luster, Kvam og Osterøy kommune, som alle er små kommuner med overvannsutfordringer i Vestland. Forskningsspørsmålene belyses med empirisk materiale fra intervju med kommunalt ansatte, dokumentgjennomgang av relevante kommunale dokumenter og fra relevant statistikk, som supplerer hverandre.

Mine funn indikerer at casekommunene har kommet lengst i kartlegging og gjennomføring av tiltak der det er kjente problem i dag, eller der andre aktører fører tilsyn med arbeidet, men at kommunene sliter med å gjennomføre proaktive tiltak, som blant annet begrenses av manglende økonomiske ressurser, juridiske virkemidler og treghet i plansystemet. Jeg argumenterer for at dagens rammevilkår for kommunal overvannshåndtering ikke nødvendigvis sikrer helhetlig overvannshåndtering, og at det fremdeles er behov for flere juridiske virkemidler og økonomiske incentiver for å fremme helhetlig overvannshåndtering i kommunene, spesielt for eksisterende bebyggelse.