Seksualitet og kjønnsidentitet i barnehagen: hva fremmer og hemmer institusjoners praksis, i lys av nasjonale føringer?

Abstract

I dagens samfunn og sosiale media herjer flere debatter og artikler om folkehelsen vår. Seksuelle overgrep mot barn er definert som et folkehelseproblem av Verdens helseorganisasjon (Søftestad & Andersen, i Draugedalen, 2018, s.30). Psykiske lidelser er et folkehelseproblem (Helseog omsorgsdepartementet [HOD], 2017.) Den fysiske helsen er også knyttet til et nasjonalt og globalt folkehelseproblem. Der inaktivitet, fedme og overvekt er noen av faktorene som utløser dette (FHI, 2017). Kroppen må tas vare på, og det å hjelpe barna til å bygge et godt selvbilde, utvikle empati og medmenneskelighet for andre, samt respekt for seg selv og andre virker for meg som en god start å begynne. Barn blir påvirket av omgivelsene og samfunnet rundt. Det er da viktig av vi som voksne går foran som gode rollemodeller, om vi så må bite i det sure eplet og tre ut av vår komfortsone. Kropp er topp, og barna trenger å bli rustet til å møte livet i motgang og medgang. “Både gjennom sosial og kognitiv læring utvikles barns kjønnsidentitet og seksualitet” (Bancroft, 2009). Grunnleggende og pedagogisk arbeid med seksualitet og kjønnsidentitet vil kunne regnes som tidlig innsats i et livslangt perspektiv, og på den måte være et forebyggende tiltak som styrker oppvekst og læringsvilkår (Bjørnsrud & Nilsen, 2012).