| dc.description.abstract | Bakgrunn for valg av tema: I Norge er der 250.000-300.000 mennesker med KOLS. Det er den hyppigste årsaken til sykehusinnleggelse og stiger i samsvar med forverrelse av sykdommen.
Det er erfart at håp ikke blir prioritert i arbeidet med KOLS pasienter i den kritiske fasen, dette skyldes ofte at KOLS pasienter ikke sees på som alvorlig syke eller dødende, men som kronisk syke.
Problemstilling: Hva er håp for pasienter med svært alvorlig grad av KOLS? Og hvordan kan sykepleieren fremme håp hos disse pasientene som er innlagt med ”KOLS i forverring” på et akuttmottak på et sykehus?
Hensikt: Hensikten med denne oppgaven er å få økt kunnskap om hva sykepleieren kan gjøre for å fremme håpet hos KOLS pasienter i den kritiske fasen på akuttmottaket.
Metode: Metoden i denne oppgave er en systematisk litteraturstudie, hvor det er brukt sykepleierelevant forskning og litteratur for å besvare problemstillingen.
Funn: Forskningsartiklene sier håp er viktig for KOLS pasienten. Det kommer frem at relasjonen til sykepleieren har innvirkning på pasientens håp. Hennes holdninger og væremåte overfor pasienten er en viktig kilde til støtte av håpet. For uansett hvor håpløs situasjonen ser ut, er håp en viktig del av det å kunne klare den akutte fasen. Håpet er ikke alltid et håp om helbredelse men kan være et håp om noe kortsiktig, som at dette skal gå bra eller få en god død.
Konklusjon: En kan konkludere i denne oppgaven med at håp er viktig for pasienten med KOLS i forverring. Ved at pasienten opplever håp, er det med på å lindre smerten og bekymringen hos pasienten. Sykepleierens viktigeste oppgave er ikke å gi opp KOLS pasienten, men hun må identifiserer hva håp er for hver enkel pasienten og på den måte kunne fremme håpet hos den enkelte. | nb_NO |
