Observasjon - en nøkkelkompetanse i barnehagelæreres utdanning og profesjon: brudd, utfordringer og potensial

Abstract

Avhandlingen retter oppmerksomheten på temaet observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon. Det er tatt utgangspunkt i hovedproblemstillingen: Hvordan fremstår betydning og bruk av observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon – og hvilke observasjonsmetoder sees som relevante? Observasjon har ligget til grunn for kunnskapsbasen til barnehagelærere fra de første utdanningene til i dag. Gjennom utdanningens teori og praksis tilegnes kunnskaper og ferdigheter i observasjon. Barnehage og utdanningsinstitusjon sees som likeverdige læringsarenaer, der praksislærere, barnehageledere og campuslærere ansees som lærerutdannere, med felles ansvar for studenters læring og kvalifisering, i en utdanning hvis kjennetegn skal være helhet, sammenheng og profesjonsrettet (Kunnskapsdepartementet, 2012). Avhandlingen legger til grunn at barnehage og utdanningsinstitusjon danner vilkår for studentenes læring om observasjon, og at studenter og lærerutdannere former og blir formet gjennom utdanningspraksiser (Ødegaard & Krüger, 2012). Samfunnsnivåets føringer innvirker på institusjons- og individnivå (Hedegaard, 2012), som her innebærer lærerutdanneres praksiser. Praksis defineres med utgangspunkt i Stephen Kemmis’ praksisbegrep, og gjenstand for analysene i studiens mixed methods-design er praksis som «saying» på tre nivåer; samfunns-, institusjons- og individnivå i utdanningens to felt.

Hovedproblemstillingen undersøkes gjennom tre delstudier. I den første delstudien rettes søkelyset på praksislærerens observasjonspraksis, hvordan de taler om bruk av og begrunnelser for observasjon og synliggjør praksislæreres og barnehagefeltets doxa. I den andre delstudien belyses campusundervisningen, hvilke kunnskaper og ferdigheter i observasjon som vektlegges på samfunns-, institusjons- og individnivå (pedagogikklærere). Den tredje delstudien, som er en landsomfattende spørreundersøkelse, undersøker hvilke observasjonsmetoder pedagogikklærere, praksislærere og styrere synes er relevante i barnehagelærerutdanningen (BLU) og barnehagen, og hva som kjennetegner bruk av og begrunnelse for observasjon. I tillegg belyses observasjon relatert til metodologi og metoder for observasjon som er tjenlig for barnehagelærere for å kunne oppfylle det helhetspedagogiske mandatet, i en drøftende artikkel som peker ut retning og nye veivalg i observasjon.

Resultatene viste at observasjon ble ansett som viktig, og som en forutsetning for pedagogisk arbeid, men var lite brukt i barnehagelæreres profesjon. Deltagende observasjon og praksisfortellinger ble sett som de mest relevante metodene, men deltagende observasjon ble i stor grad forstått ensbetydende med en oppmerksom tilstedeværelse, det vil si en uformell observasjon. I utdanningen ble bruk av observasjon vektlagt som metode i tråd med observasjonsprosessens tre trinn (Løkken & Søbstad, 2013). Betydning av observasjon ble ikke fremhevet i forbindelse med barns læring og medvirkning, hverken av barnehagens styrere, praksislærere eller pedagogikklærere. Observasjon som metode for endring og utvikling av praksis, for å bidra til kvalitet i det pedagogiske arbeidet, var ikke vektlagt på individnivå (pedagogikklærere, praksislærere og styrere), men ble vektlagt på samfunnsnivå i de nasjonale føringene for BLU og barnehager. Skriftlige observasjoner, som løfter frem praksis for kollektiv refleksjon og samskapt læring, synes å være langt mindre vektlagt enn observasjon av barn(et). Den utviklingspsykologiske forankringen er fremtredende.

Vilkårene for barnehagelærerstudentenes læring om observasjon som metode er urovekkende, grunnet mangel på rollemodeller i praksis som bruker observasjon i samsvar med hva studentene lærer gjennom campusundervisningen, brudd mellom samfunnsnivåets føringer og realiseringen i utdanningens emneplaner og arbeidskrav. I tillegg vektlegges observasjon som verktøy i kvalitetsarbeid, som inngang til å undersøke og reflektere over virkeliggjøringen av barnehagens mandat og verdigrunnlag, i liten grad. Studien konkluderer med at observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon har et stort potensial som ikke er realisert.