Dagkirurgi - en helsepolitisk effektiviseringsstrategi? En praxeologisk registrantanalyse av statlige føringer for dagkirurgi, 1995-2020

Abstract

I denne studien har jeg undersøkt hvordan det kan ha seg at den norske regjering posisjonerer seg som de gjør til dagkirurgi. Dagkirurgi innebærer at pasienten selv i stor grad er sin egen sykepleier. Pasienten må for eksempel utøve tiltak som å faste før operasjon. Postoperativt er det også flere egenbehandlingstiltak pasienten må gjennomføre. Det krever at pasienten har forståelse for hvordan en utøver egenomsorg, og at pasienten selv kan vurdere sin egen helsetilstand. Dagkirurgiske pasienter vil dermed ha et visst hjelpebehov av familie eller venner. Bakgrunnen for studien er at jeg som sykepleier erfarte at dagkirurgi er relativt standardisert og effektivisert. Det fikk meg til å undre over hvordan det kan ha seg at forløpet er slik det er, og hvordan dagkirurgi er blitt så utbredt. Dette har jeg ikke funnet svar på i tidligere forskning. Hensikten med studien er å generere kunnskap som kan bidra til å forklare norsk dagkirurgisk praktikk. Studien er basert på en antakelse om at endringer i norsk samfunnsstruktur og innføring av industrielt inspirert effektiviseringsstrategi har ført til forventninger om flere operasjoner for lavere kostnader for storsamfunnet. Antagelsen er undersøkt i lys av Bourdieu sin praktikkteori og begrepene habitus, felt, doxa og sosialt rom. Studien anvender praxeologisk analysestrategi og er basert på en registrantanalyse av statlige dokument av regjeringsdokument som omtaler dagkirurgi. Selv om den norske regjering argumenterer for at dagkirurgi kan gange pasienter, handler argumentasjon for dagkirurgi i hovedsak om at dagkirurgi er kostnadseffektiviserende og ressursbesparende. Analysen viser at de statlige føringene for dagkirurgi oppstod i Norge i 1995, det vil si i samme tidsperiode New Public Management fikk innpass i norsk helsevesen.