Sammenhengen mellom perfeksjonisme, stress, mestring og fysisk form blant elever i videregående skole

Abstract

Bakgrunn: Både perfeksjonisme og stress er dagsaktuelle tema, og det hevdes at ungdom preges av det i større grad enn før. Det kan derfor være nyttig å undersøke sammenhengen mellom stress og perfeksjonisme i et skolemiljø, og om dette igjen har noen sammenheng med elevenes mestring og fysiske form. Hensikt: Hovedmålet med denne masteroppgaven er å undersøke om det er sammenheng mellom perfeksjonisme, stress, mestring og fysisk form blant elever i videregående skole. Mer spesifikt undersøkes det om elever med høy skår på perfeksjonisme blir mer aktivert når de blir utsatt for ulike stressorer enn de med lav skår på perfeksjonisme. Det vil også undersøkes om disse elevene har høyere mestringsforventning til en fysisk og en psykososial stresstest. I tillegg undersøkes det om elever i god fysisk form har en lavere stressrespons under en psykososial stresstest. Metode: Designet var en randomisert kontrollert studie. 41 elever ved to videregående skoler gjennomførte en VO2maks-test etterfulgt av en manipulert, randomisert tilbakemelding, enten positiv eller negativ, på resultatet av testen. Denne tilbakemeldingen var uavhengig av det reelle resultatet. Etterpå ble det gjennomført en psykososial stresstest (Trier Social Stress Test for Groups (TSST-G)). Hjertefrekvensen ble registrert som et mål på aktivering. Deltakerne svarte på spørsmål om perfeksjonisme (The Eating Disorder Inventory-2 Perfectionism subscale (EDI-P)), fysisk aktivitetsnivå (International Physical Activity Questionnaire Short Form (IPAQ-SF)) og mestring, hjelpeløshet og håpløshet (Theoretically Originated Measure of the Cognitive Activation Theory of Stress (TOMCATS)). Deltakerne ble også spurt om mestringsforventning til testene. Mestringsforventning er her operasjonalisert som forventning til egen prestasjon og forventning til egen mestring. Som et subjektivt mål på stress fikk deltakerne spørsmål om spenning, nervøsitet og ønske om å forlate situasjonen flere ganger gjennom testdagen. Resultat: Deltakere med høy grad av perfeksjonisme ble ikke mer aktivert etter å ha mottatt en negativ tilbakemelding på sitt maksimale oksygenopptak, sammenlignet med de som hadde lav grad av perfeksjonisme. Det var ingen signifikant sammenheng mellom perfeksjonisme og hjertefrekvens under den psykososiale stresstesten. Tilbakemeldingen deltakerne hadde fått på sitt maksimale oksygenopptak hadde ikke noe å si for mestringsforventningen til den psykososiale stresstesten. De med høy skår på perfeksjonisme hadde imidlertid en høyere mestringsforventning til den psykososiale stresstesten enn de med lav skår. Fysisk form hadde en signifikant negativ sammenheng med hjertefrekvens på enkelte tidspunkt under den psykososiale stresstesten. De som var i god fysisk form hadde også høyere skår på perfeksjonisme, i tillegg til å ha høyere mestringsforventning til VO2maks-testen. Konklusjon: Deltakere med høy skår på perfeksjonisme ble ikke mer aktivert eller stresset i møte med ulike belastninger, operasjonalisert som negativ tilbakemelding på resultatene fra en VO2maks-test og gjennomføring av en psykososial stresstest, sammenlignet med deltakere med lav skår på perfeksjonisme. De med høy skår på perfeksjonisme hadde imidlertid en høyere mestringsforventning til den psykososiale stresstesten. Dette samsvarer med tidligere funn som viser at perfeksjonister forventer mer av seg selv og setter seg høyere mål enn andre. Deltakere som var i god fysisk form hadde høyere skår på perfeksjonisme, samtidig som de i god fysisk form hadde lavere stressrespons på enkelte tidspunkt under den psykososiale stresstesten, noe som samsvarer med tidligere forskning. Det kan da tenkes at fysisk form hadde mer å si for stressresponsen enn hva perfeksjonisme hadde, og at dette var en av årsakene til at det ikke ble funnet sammenheng mellom perfeksjonisme og stress. I fremtidige studier bør det være et mål å ha et større og mer heterogent utvalg for å se nærmere på sammenhengen mellom perfeksjonisme, stress, mestring og fysisk form.

Background: Perfectionism and stress are both highly relevant themes, and it is claimed that adolescents are under more stress, experience more demands, and strive for more perfectionism than before. In this regard, it can be useful to investigate the relationship between stress and perfectionism, and if this has any correlation with student’s coping and physical fitness. Objective: The main goal of this master thesis is to investigate the relationship between perfectionism, stress, coping, and physical fitness among high school students. More specifically it will be investigated whether students with a higher score on perfectionism will show higher arousal (activation) when they are faced with different stressors than students with a lower score on perfectionism. It will also be investigated whether these students have higher coping expectancies (self-efficacy) to a physical and a psychosocial stress test. Additionally, it will be examined whether students with a high level of physical fitness have a lower stress response during a psychosocial stress test. Method: The design was a randomized controlled trial (RCT). 41 students, recruited from two different high schools, conducted a VO2max-test before receiving a manipulated, randomized feedback, either positive or negative, on the result of the test. The feedback was independent of the actual result. After this, the participants went through a psychosocial stress test (Trier Social Stress Test for Groups (TSST-G)). Heart rate was registered as a measure of activation. The participants answered questions about perfectionism (The Eating Disorder Inventory-2 Perfectionism subscale (EDI-P)), level of physical activity (International Physical Activity Questionnaire Short Form (IPAQ-SF)), and coping, helplessness, and hopelessness (Theoretically Originated Measure of the Cognitive Activation Theory of Stress (TOMCATS)). The participants also answered questions about their self-efficacy before the tests. Self-efficacy is operationalized as expectancies to their own performance and coping expectancies. As a subjective measurement of stress, the participants answered questions about tension, nervousness and desire to leave the situation several times during the day. Results: Participants with a high score on perfectionism did not become more activated (increase in heart rate) after receiving a negative feedback on their VO2max, compared to participants with lower scores on perfectionism. Perfectionism did not correlate significantly with heart rate during the psychosocial stress test. The feedback the participants received on their VO2max did not predict their self-efficacy before the psychosocial stress test. However, participants with a high score on perfectionism also had a higher score on self-efficacy before the psychosocial stress test, compared to participants with a lower score on perfectionism. Physical fitness had a significant negative correlation with heart rate at some points during the psychosocial stress test. Participants with good physical fitness, scored higher on perfectionism, and had higher expectations of their performance on the VO2max-test. Conclusions: Participants with higher scores on perfectionism did not become more activated or stressed when they were faced with different stressors, operationalized as negative feedback on the results from a VO2max-test, and participation in a psychosocial stress test, compared to participants with a lower score on perfectionism. They had, however, higher scores on self-efficacy before the psychosocial stress test. These results correspond well with previous findings, claiming that perfectionists expect more from themselves and set higher goals than others. Participants with good physical fitness had a higher score on perfectionism. At the same time participants with good physical fitness had lower stress responses at some points during the psychosocial stress test compared to those with poorer physical fitness. This leads to the assumption that physical fitness is of greater importance for the stress response than perfectionism, and maybe that is one of the reasons for the lack of correlation between perfectionism and stress. In future research the sample size should be larger and the sample more heterogenic. This can contribute to a broader understanding of the relationship between perfectionism, stress, coping, and physical fitness.