Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorMagnussen, Anne-Mette
dc.date.accessioned2018-02-01T14:55:13Z
dc.date.available2018-02-01T14:55:13Z
dc.date.issued2005
dc.identifier.isbn82-308-0166-5
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2481576
dc.description.abstractOppsummering Denne avhandlingen er en studie av regelanvendelse og regeldannelse i norsk Høyesterett. Den gir en analyse av hvordan og hvorfor et bestemt juridisk resonnement etableres og utvikles – regelen om ulovfestet objektivt ansvar – etablert av de norske domstolene på slutten av 1800-tallet og utviklet og endret gjennom over hundre års praksis. Avhandlingen søker svar på følgende tre spørsmål: For det første hvilken uviklings¬retning regelen om objektivt ansvar fikk over tid, videre gjennom hvilke prosesser utviklingen skjedde og hvorfor vi fikk en slik utvikling. Et sentralt spørsmål er hvordan Høyesterett kunne etablere et helt nytt ansvarsprinsipp uten å ha lovgivning å støtte seg til. For å besvare disse spørsmålene er 135 høyesterettsdommer i perioden 1866 til 2003 analysert. Med utgangspunkt i institusjonell handlingsteori ble det antatt at domstolenes tilpasning til samfunnsmessige endringer vil ta utgangspunkt i allerede etablerte regler, identiteter og situasjonsoppfatninger. Det ble derfor forventet at trekk ved Høyesterett som institusjon ville være vesentlige for å forklare hvordan domstolen etablerte og utviklet regelen om ulovfestet objektivt ansvar. Det ble antatt at Høyesteretts argumentasjon primært vil styres av forpliktelser overfor lovregler, konstitusjon, identitet og roller, men at argumentasjonen kunne styres av nyttebetraktninger i situasjoner hvor det ikke forelå klare regler, presedenser eller entydig praksis. Høyeste¬retts institusjonelle identitet er i første rekke knyttet til retten som upartisk og velkvalifisert regelfortolker og regelanvender, men tradisjonen med ”reelle hensyn” i norsk rettspraksis vil kunne åpne for et annet handlingsprinsipp som et sekundært element i Høyesteretts identitet. Prinsippet om ”reelle hensyn” åpner for at Høyesterett i visse situasjoner kan treffe konsekvensorienterte beslutninger. Det ble videre antatt at den særegne juridiske tenke- og handlemåte vil ha betydning for hvordan Høyesterett responderer på samfunnsmessige endringer. Når den rettsdogmatiske metode skal regulere den juridiske diskusjon på en slik måte at man i størst mulig grad er sikret enhetlige rettsavgjørelser, antok jeg at domstolenes måte å treffe beslutninger på kunne bidra til å forklare hvorfor regelen om ulovfestet objektivt ansvar fikk et bestemt innhold og virkeområde og gjennom hvilke prosesser utviklingen skjedde. En annen antakelse var at Høyesterett, når den står overfor uløste spørsmål, vil søke i ”nærheten” av eksisterende løsninger. Det ble derfor antatt at domstolen, ved etableringen av regelen om ulovfestet objektivt ansvar, ville søke til nærliggende rettsområder. Ut fra et synspunkt om at identifikasjon med formelt organiserte institusjoner er viktig for å forstå atferd, at forholdet mellom en organisasjon og dens omgivelser er en nøkkelfaktor for å forstå hva organisasjoner gjør og at omgivelser aldri vil fortone seg som helt forutsigbare, ble det antatt at Høyesterett, som andre institusjoner, vil søke å redusere usikkerhet gjennom å utvide sin prestisje og makt i situasjoner hvor dette er mulig. Det sentrale spørsmålet for studien var dermed hvordan egenskaper ved Høyesterett som institusjon kunne tenkes å påvirke regelutviklingen og de prosessene som utviklingen skjedde gjennom. Regelens etablering i perioden fra 1866 til 1905 var kjennetegnet av åpenhet og søking etter et nytt ansvarsprinsipp. Gradvis ble det etablert et alternativ til prinsippet om at erstatningsansvar utelukkende kunne pålegges ut fra skyldvurderinger. Dette var ikke minst mulig fordi etableringen av den nye regelen skjedde over relativt lang tid. Etableringen kan beskrives som en prosess der Høyesterett både brøt med og opprett¬holdt gjeldende rett. De aller første avgjørelseskriteriene hadde sitt opphav i et annet rettsområde: naboretten. Slik sett var det med henvisning til en etablert praksis at de første avgjørelseskriteriene oppsto. I flere av sakene hadde verdivurderinger om rimelighet, rettferdighet og konsekvensvurderinger en sentral plass. Argumentasjonen baserte seg på etablerte regler og tidligere praksis, men strakk seg samtidig mot nye regler, blant annet ved å tøye skyldbegrepet, ved å henvise til det særskilte ved en sak, eller ved å reservere seg mot at avgjørelser skulle etablere generelle prinsipp. Perioden kan beskrives som en brytningstid der Høyesterett var på søking etter et nytt grunnlag for ansvar. Etableringen av det objektive ansvaret skjedde over en periode på ca. 40 år. Selv om etableringen av det objektive ansvaret var et klart brudd med tidligere praksis, tok dette bruddet form av en gradvis utvikling. Det er et sentralt funn at regelens substansielle innhold beholdt mange av de trekkene den fikk gjennom den første etableringsprosessen. Den videre utvikling av regelen om ulovfestet objektivt ansvar var kjennetegnet av en gradvis lukking gjennom spesifisering av avgjørelseskriterier som ”ekstraordinær risiko” og ”påregnelighet”. Dette innebar en økt spesifisering og dermed innsnevring av regelens anvendelsesområde. Samtidig ble det over tid utviklet flere ulike avgjørelseskriterier som dermed økte muligheten for å vektlegge ulike kriterier i ulike saker. Over tid gjennomgikk regelen om ulovfestet objektivt ansvar betydelige endringer. Dette gjaldt både regelens substansielle innhold og virkeområde. Et sentralt funn er at disse endringene skjedde uten at de kan beskrives som entydige brudd med gjeldende rett. Derimot skjedde disse endringene gradvis gjennom erfaringsbasert læring og tilpasning. Til tross for at regelen over tid ble rutinisert og det ble etablert en mer generell lære om objektivt ansvar, var andelen dommer avsagt med dissens relativt høy. Dette kan ha sammenheng med at Høyesterett på dette området stadig ble stilt overfor situasjoner som det ikke fantes klare regler/praksis for. Samtidig er det et viktig funn at spørsmålene høyesterettsdommerne var uenig om endret seg over tid. Over tid dreide dissensene seg i synkende grad om uenighet om rettsreglene og mer om uenighet om situasjonsoppfatningene. Funnene i denne studien viser at retten kjennetegnes av en forholdsvis stor åpenhet, i den forstand at anvendelsen av regelen om ulovfestet objektivt ansvar vedvarende åpner for alternative handlinger. Utviklingen av regelen om ulovfestet objektivt ansvar kjennetegnes av en fleksibilitet der retten blir utviklet via ulike typer fortolknings- og avgjørelsesmekanismer. Nye avgjørelseskriterier, som ofte etableres gjennom nytte- og/eller verdivurderinger, blir i neste omgang regler for senere avgjørelser. Studien viser at Høyesterett benytter sitt subsidiære handlingsprinsipp mer enn det jeg i utgangspunktet antok. Konsekvensorienterte argumenter er i mange av avgjørelsene til stede sammen med argumenter som knyttes til eksisterende praksis og gitte regler. Nye kriterier etableres ut fra nytte- og verdivurderinger, og anledningen til å foreta slike vurderinger synes å være av stor betydning for innovasjonskraften i retten. I en institusjonalisert praksis, som Høyesteretts beslutningsatferd må kunne sies å være, er rommet for alternative handlinger, slik det er observert i denne studien, over¬raskende stort. Analysen av utviklingen av det objektive ansvaret viste at institu¬sjonalisering av regelen om ulovfestet objektivt ansvar ikke gikk mot økende rigiditet eller liten endringsvilje. Den tilpasning som Høyesterett gjorde til endringer i samfunnet, skjedde over et relativt langt tidsrom. En antakelse var at hensynet til domstolenes politiske legitimitet, forutberegnelighet og likhet i rettsanvendelsen setter grenser for utviklingsretning og utviklingshastighet i retten. Gjennom ulike typer mekanismer som tøyning av skyldbegrepet, henvisning til det særskilte ved en sak, ved reservasjon mot å etablere generelle prinsipp og ved bruk av verdi- og nyttevurderinger, ble regelen etablert og utviklet. Over tid ble det utviklet et repertoar av avgjørelseskriterier som gjorde det mulig for høyesterettsdommerne å vektlegge og kombinere disse på ulike måter. Blant annet fordi argumenter sjelden ble hierarkisert, kunne dommerne legge vekt på ulike elementer i ulike saker, uten at den relative betydningen av dem ble eksplisert. Av den grunn lar det seg ikke gjøre å avlede handlinger direkte fra selve regelen. Regelen om ulovfestet objektivt ansvar påvirker praksis over tid, men den determinerer ikke denne praksisen. Dette er en måte å treffe beslutninger på som i noen grad avviker fra juridisk faglige ideer om hvordan domstolene bør treffe sine avgjørelser. Denne studien har vist at utviklingen over tid er kjennetegnet av at Høyesterett velger løsninger som gir fremtidig handlingsrom. Dette skjer blant annet gjennom å anvende nytte- og/eller verdivurderinger, ved å unnlate å tydeliggjøre hvilke premisser avgjørelsen bygger på, ved å vektlegge og kombinere ulike avgjørelseskriterier på ulike måter og ved å unnlate å hierarkisere ulike begrunnelser. Samlet sett bidrar disse mekanismene til at retten kan være på søking etter et nytt ansvarsprinsipp, etablere nye avgjørelseskriterier, utvide og avgrense virkeområdet for regelen, uten at dette fremstår som klare brudd med tidligere rettspraksis. En slik praksis kan forklares med at Høyesterett, som andre institusjoner, vil søke å utvide sin prestisje og makt i situasjoner hvor dette er mulig. I utviklingen av regelen om ulovfestet objektivt ansvar ble det ikke bare utviklet et repertoar av avgjørelseskriterier som ble anvendt for å vurdere om regelen skulle komme til anvendelse eller ikke, men også et repertoar av beslutningsmekanismer. Disse mekanismene bidrar til å forklare hvordan Høyesterett fremstår som et stabilt og robust, men samtidig fleksibelt system. Det er Høyesterett selv, gjennom sine avgjørelser, som trekker grensene mellom lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet. Praksis fremstår dermed som er resultat av hva Høyesterett selv til enhver tid finner å være den adekvate balanse mellom ulike hensyn.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherUniversitetet i Bergen.en_US
dc.relation.ispartofseriesRapport. Universitetet i Bergen. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskapen_US
dc.relation.ispartofseries92 2006en_US
dc.titleDomstolskapt rett. En institusjonell analyse av utviklingen av regelen om lovfestet ojektivt ansvar fra 1866 til 2003en_US
dc.typeDoctoral thesis
dc.subject.nsiVDP::Samfunnsvitenskap: 200::Rettsvitenskap: 340en_US


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel