Fusjon i høyere utdanning : et casestudium av beslutningsprosessene i to høyere utdanningsinstitusjoner som valgte fusjon som løsning -­‐ Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskolen Stord/Haugesund

Abstract

Sammenslåinger av høyere utdanningsinstitusjoner og debatten rundt konsentrasjon for bedre kvalitet har vært den største utdanningspolitiske saken i høyere utdanning i Norge de to siste årene. I denne masteroppgaven har jeg sett på to institusjoner som valgte fusjon som løsning, men hvor prosessen frem mot beslutningen var svært forskjellig. Studien har tatt utgangspunkt i teori om beslutningsprosesser, søppelkassemodellen slik den beskrives av Cohen, March og Olsen (1972) og Olsen (1978). I lys av teorien har jeg gjennomført et komparativt casestudium av to høyskoler – Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskolen Stord / Haugesund, som sammen med Høgskolen i Bergen, ble vedtatt fusjonert 9. juni 2016. Høgskolen i Bergen har blitt holdt utenfor studien på grunn av omfanget på oppgaven. Studiet har blitt gjort i et langsgående perspektiv, over en toårs periode, fra 2014 til 2016. Fokus har vært rettet mot hvilke problemer som ble identifisert, hvilke løsninger ble skissert og hvem var de mest aktive aktørene i beslutningsprosessen som ledet frem mot sammenslåing. Og til slutt: Hvorfor ble prosessen drevet fremover? Empirien er basert på primærdata hentet fra kvalitative intervjuer med 10 informanter fra ledelsen ved de to høyskolene, samt to informanter fra Kunnskapsdepartementet (KD). Det har også blitt brukt sekundærdata fra saksfremlegg til styremøter og dokumenter fra KD. Oppsummert trekkes frem fem sentrale funn: 1. Kunnskapsdepartementet ved kunnskapsminister og statssekretæren viser en sterk involvering mot institusjoner i universitets -og høyskolesektoren (UHI), og kan indikere et endret bilde av aktører enn det man har opplevd tidligere. 2. Defineringen av problemene ved de to høyskolene var forskjellig. HSH så seg igjen i det bildet som ble dratt opp ifra KD, mens ved HiSF var ledelsen ikke enig i problemdefinisjonen. Det viser at ledelsen ved HSH tenkte annerledes enn HiSF. 3. Når KD først tar grep og grepet forsterkes, så begynner høyskolene å reagere. Ved begge institusjoner lå det til grunn ulike løsninger på ulike tidspunkt. Det ser ut til at det har blitt vanskeligere for høyere utdanningsinstitusjoner å stå imot et press på politisk og byråkratisk nivå. 4. Det gis implikasjoner om endring i styring av sektoren fra departementet sin side, ved at staten i større grad bruker institusjoner i høyere utdanning som et strategisk instrument for å nå nasjonale politiske mål. Det har skjedd en større integrasjon av utdanninger og små spesialiserte høyskoler som blir samlet i større enheter. 5. Det femte funnet rokker ved den allmenne oppfattelsen om at HiSF hadde alenegang som et alternativ. Selvstendighetslinjen var alltid koblet mot et tett samarbeid med andre UHinstitusjoner.