| dc.description.abstract | Denne hovedoppgaven er det avsluttende leddet av en treårig utdannelse som KHMS-ingeniør utdanning, ved Høyskolen på Vestlandet, avdeling Haugesund.
Oppgaven har en problemstilling som lyder; «Hvordan fungerte kommunikasjon, ledelse og samhandling under Turøyulykken?» og er utformet i samarbeid med Sivilforsvaret i Bergen.
Metoden som er brukt for å fremhente informasjon er det lagt vekt på semi-strukturert intervju som vil gi et dypere innblikk i hvordan kommunikasjonen ble håndtert under innsatsen.
Hensikten var å avdekke om samvirkeaktørene utførte innsatsen på en proaktiv og strukturert måte. Vi så tydelig at nødetatene og de andre samvirkeaktørene hadde uheldige kommunikasjonssituasjoner. Problemene oppsto blant annet på grunn av dårlig bruksmetodikk når det ble kommunisert via nødnettet. Likevel er nødnettet et godt kommunikasjonsredskap som redningsstyrkene hadde nytteverdi av.
Samhandling mellom faglederne og deres mannskaper fungerte fint. Alle visste hva de skulle gjøre til enhver tid og fagledere sysselsatte sine mannskaper på en god måte. Likevel ble det avdekket at det er viktig at alle samvirkeaktørene har felles øvelser og treninger, på denne måten vil de få til et bedre samvirke.
Koordinering av ressurser er også viktig å trene og øve på. Samtidig må den psykososiale helsetilstanden til innsatspersonell være avklart på forhånd. Kommandoplassen må også være stor nok til at lederne i samvirkeaktørene kan delta på møter for samhandling.
En ser også tydelig at Forsvaret har en annen ledelsesmetodikk enn samvirkeaktørene. Forsvarets ledelsesmetodikk er standardisert og funksjonsbasert. Mens nødetatene og de andre samvirkeaktørene er avhengig av relasjoner og personkjemi, altså personavhengig. | nb_NO |
