| dc.description.abstract | Pasienter som utvikler demens opplever ofte at omstillingen til sykehjemmet er vanskelig fordi de
ikke forstår hva som skjer og har vanskelig for kommunisere sine behov. Helsepersonell kan
oppleve at ressursene på sykehjemmet kun strekker til de daglige basisrutiner som inbefatter mat,
stell og medisiner. Den tiden som skulle vært brukt til å hver enkelt pasient og psykososiale
behov som pasienten har, kan dermed lett bli nedprioritert. Pasientene kan bli passivisert og
understimulert som videre kan føre til ulike reaksjoner som sinne, fortvilelse og depresjon. Målet
mitt med denne oppgaven er derfor å se på hva sykepleier kan bidra med for at pasienter som
lider av demens og bor på sykehjem kan få en best mulig tilværelse.
Litterarurstudie er valgt som metode, det er kravet i oppgaven. For å få kunnskaper om det som er
publisert innefor fagfeltet har jeg benyttet peer review forskningsartikler, pensum litteratur og
annen relevant litteratur. Jeg har også benyttet erfaringer fra praksis i sykepleierutdanningen,
spesiellt sykehjemmspraksis har vært viktig.
Et av de viktigste funnen i denne oppgaven er at det er kvaliteten på omsorgen som er avgjørende
for om den enkelte pasienten føler seg ivaretatt og sett. Selv om tilgangen på ressurser også er
viktig, kan selv de beste fasiliteter spille en midre rolle dersom ikke pasienten blir behandlet med
respekt og verdighet. Sykepleier bør legge til rette for mer psykososiale tiltak for å skape
engasjement, glede og velvære. Pasienten må få beholde sin autonomi, verdighet og respekt
gjennom bekreftelse på sin identitet. Det kan pasienten få gjennom aktiv deltakelse i
meningsfulle og sosiale aktiviteter i hverdagen. Et annet viktig funn var at pasienter som har liten
evne til å samarbeide, viser stort engasjement dersom en skreddersyr aktivitetene til den enkeltes
evner og interesse. | no_NO |
