Kunnskap og autoritet – venerisk sykdom i 1700-tallets Norge

Abstract

Det medisinske markedet i 1700-tallets Norge er langt mer komplekst enn det et raskt overblikk kan gi inntrykk av. I denne artikkelen analyserer jeg dette markedet med utgangspunkt i venerisk sykdom i perioden ved å se på bredden i behandlere, som jeg har gruppert som lisensierte behandlere og empirikere, og undersøker de underliggende strukturene som ga behandlere autoritet.

Frykten for venerisk sykdom medførte at folk strakk seg lenger i utprøving av behandlere, men kan også sees som et verktøy for lisensierte behandlere i forsøk på å posisjonere seg som medisinske autoriteter, da den etablerte behandlingen mot sykdommen med kvikksølv var kjent som farlig og dermed krevde ‘riktig kunnskap’. Mye av spenningen på det medisinske markedet og årsaken til behovet for en lov mot kvakksalvere i 1794, var en grunnleggende uenighet om parameterne for og kilde til ‘riktig kunnskap’.

Nøkkelen til autoritet var at behandlerens medisinske innsikt ble gjenkjent som kunnskap av potensielle pasienter som dermed henvendte seg til dem for hjelp. Slik autoritet var det i praksis ikke mulig for staten å gi, men måtte isteden komme fra befolkningen selv